Sosiale medier på cafe besøk.
Du sitter der på cafe med en vennegjeng. Du titter bort på bordet ved siden av. Der sitter det en vennegjeng. De sitter med hver sin mobil og sier ikke et ord.
Du ser litt til å oppdager at det er ei som ikke sitter med mobil. Hun prøver å få kontakt med vennene sine men får ingen respons. Du begynner å synes synd på henne. Hun som sitter der med folk som ikke ser henne. Virker som om vennene er i en annen verden. De driver sikkert å chatter med andre om hvor gøy de har det på cafe. De oppdaterer sikkert statusen sin på facebook og tagger alle de liksom er med. Det er så typisk nå i 2016 at sånt skjer. Det er viktigere å fortelle verden hva du gjør en å faktisk gjøre det.
En av de reiser seg opp. Skal hun gå fra dem også nå eller. Neida. Hun sier at de må ta bilde alle sammen så hun kan sende snap, legge ut på facebook og instagram. Jeg rister litt oppgitt på hodet. Men tenker at nå snakker de i hvert fall sammen. De knipser noen bilder før de blir fornøyd. Da gjenstår det å skrive en tekst og sende det på snap. Hun benytter anledningen til å ta kontakt og prøver å si noe. Hun får «skal bare sende dette først» som svar. Hun sitter tålmodig å venter.
Så sier en av de andre. Du må sende det til meg. Ja sender deg det på facebook svarer hun andre. Kan jeg også legge det ut kommer det fra hun tredje. Hun med rosa topp. Ja selvsagt sier hun som «bare skulle sende bildet» Hun uten mobil sitter å venter en stund før hun prøver igjen. Åssen går det med han fyren du møtte? «jeg skal bare poste dette på facebook» får hun som svar. Javel sier hun oppgitt. De andre hamrer løs på mobilen og skriver. Poster og chatter for harde livet. Nå synes jeg i hvert fall synd på henne tenker jeg. Skal jeg gå bort. Jeg kan ikke bare sitte å se på dette, men samtidig så tør jeg ikke å gå bort. Så jeg sitter der og glaner uten å tenke over det.
Nå ser hun rundt seg. Hun med det brune håret, blå genseren og uten mobil. Hun som er til stede og faktisk lever i nuet. Problemet er bare at de andre lever på sosiale medier. Hun titter mot meg. Jeg sender et smil. Et smil som jeg prøver å si at jeg føler med deg. Hun smiler tilbake og snur seg igjen. Vet ikke om hun fikk med seg den delen om at jeg føler med henne. Men nå ser hun i hvert fall at det er ei som ser henne.
Hun prøver igjen å få kontakt med vennene sine. Denne gangen får hun «skal bare poste noe på instagram» Javel sier hun med en små irritert stemme. En stemme de tydeligvis ikke merker engang. Nå merker jeg at jeg også begynner å bli irritert på vennene hennes. Kan man i det hele tatt kalle det venner når de oppfører seg sånn. Jeg bitter tennene sammen.
Igjen prøver hun å få kontakt, men denne gangen med en ny taktikk. Har dere sett at han i klassen din skal bli pappa. Da ser de opp fra mobilen sin og sier. Hvem. I kor. Hun smiler lurt til de og sier. Så nå hører dere hva jeg har å si, når det er sladder jeg snakker om. Hva mener du sier de. Hun forklarer hvordan hun har prøvd å få kontakt med dem. De nikker og den ene etter den andre forsvinner inn i den sosiale medier verden igjen. Hun innser at det ikke er noen som hører etter uansett så hun stopper opp.
Hun titter på klokken. Titter rundt seg og ser meg igjen. Jeg smiler og hun sender et lite smil tilbake. Hun ser på de såkalte vennene sine igjen og jeg merker at nå har jeg virkelig lyst til å gå bort å banke i bordet til dem. Rive mobilene ut av hendene og kaste de ut igjennom vinduet. Nei det blir for dramatisk, for dyrt og ja. Ro deg ned, dette har du egentlig ikke noe med. Tenker jeg.
Plutselig hører jeg en stemme si. Hallo! Hva skal du ha. Jeg snur meg og oppdager at jeg har vært så opptatt med nabobordet at jeg helt har glemt at jeg sitter her med mine venner. Jeg sier beklager og sier at jeg vurderer en kaffe. En helt vanlig kaffe. De andre hadde allerede bestilt oppdaget jeg nå. Hva skjer med at du er så fjern får jeg spørsmål om. Jeg forklarte alt sammen om hvor synd jeg synes på jenta på nabobordet og at det da er ironisk at jeg gjør noe lignende selv. Midt i forklaringen ser jeg den ene etter den andre ta opp mobilen. Vips så forsvant de. Nå er jeg hun jenta tenkte jeg. Men det er fortsatt håp. Jeg prøver å snakke til dem, men ingen svar få. Så etter en stund med mange spørsmål og rare ord for å se om de reagerer. Noe de ikke gjør. Så gir jeg opp og titter bort på bordet ved siden av.
Nå har hun også tatt opp mobilen sin. Jaja da får jeg også gjøre det. Men i det jeg tar opp mobilen og skrur på nettet så sier ei av venninnene mine. Nei nå legger vi bort mobilene og er litt sosiale her. Men jeg.. Sier jeg men stopper midt i setningen. Er ikke noe vits å si at jeg nettopp tok i mobilen. Jeg er bare glad de skjønte det selv. Vi snakker en kort stund før de «bare» skal sjekke noe på facebook. Da var det i gang igjen tenkte jeg og tittet bort på bordet ved siden av.
Dette er noe jeg har tenkt på. At i 2016 er folk mer opptatt av å fortelle verden om hva de gjør istedenfor å gjøre det. Dette er noe dere kanskje kan kjenne dere igjen i? Håper egentlig ikke det, men redd flere kjenner seg igjen i noe av det. Dette er ikke en sann historie, men noe av det har jeg faktisk opplevd. Så jeg overdrev litt og tok med det at man fort havner i en ond sirkel. For har man først begynt på mobilen så blir men dratt med i en annen verden. Virker i hvert fall sånn på enkelte folk. Håper det ikke ble alt for langt (noe det egentlig ble) Men jeg ble rett å slett ivrig. Kan være greit å ha dette i bakhodet neste gang du skal på cafe.
Kjenner du deg igjen?
Blogges!
Daftojenta 